Tiden går fort. Fryktelig fort. Det føles som det var i fjor eller kanskje året før, men det er faktisk mer enn 42 år siden gymlærer Jan Petter Hansen (”Piter” blant venner) og ni basket-frelste elever møttes i den gamle biosalen på Valler skole og stiftet Sandvika BBK. (På bildet, tre sentrale figurer fra 70-tallet: Ketil Sand med ball, Pål Vik venter på retur, mens Jostein Mundal følger spent med.)

I vår klubb som ellers i livet var alt bedre før og spesielt i den første tiden. Da ”alle” medlemmene gikk på Valler, da vi trente ute på Hauger-banen hver mandag, onsdag og fredag (det var den gangen ungdommen syntes det var fett nok å trene på en fredag) hele sommeren og dusjen ble tatt i form av en dukkert i Burudvann etterpå. Det var den gangen alle medlemmene var like gamle og det alltid ble fest et eller annet sted når vi sto i vestibylen i Nadderudhallen og så på hverandre etter at kampene var slutt lørdag kveld.

Det tok ikke mer enn tre-fire år før vi hadde bygget opp landets største og – i hvert fall i egne øyne – beste klubb.

Klimaks ble nådd i slutten av 70-årene da vi endelig brøt Bærum-hegemoniet, da damene vant sine tre strake NM-gull – de to første med Kjell Dagestad som trener, det siste under ledelse av vår amerikanske venn Rolf Arthur Olsen som også fikk ære av å trene herrelaget i jubelsesongen 1979/80, da laget vant sitt eneste NM-gull.

Senere samme år gikk vi til andre runde i europacupen (det har ennå ingen annen norsk klubb klart) og spilte mot Sovjet-stjerner som Jovaisha og Homichus foran 7.000 tilskuere i Kaunas, Litauen.

Andre norske basketballklubber har vunnet flere norgesmesterskap, men på mange området står fremdeles Sandvika BBK i en særstilling. Ingen klubb har avgitt på langt nær så mange tillitsmenn og -kvinner til Norges Basketballforbund.

Syv av klubbens medlemmer har vært president eller formann i NBBF, og i én periode var syv av ti av forbundsstyrets medlemmer fra vår klubb. Det var tider. Ingen klubb har hatt like mange landslagsspillere, og ingen har vunnet like mange kretsmesterskap i Oslo, senere Oslo og Akershus Basketballkrets.

Men det går opp og ned, og 80-tallet ble en sammenhengende – om enn langsom – nedtur for klubben. Det toppet seg – for ikke å si omvendt – da herrelaget rykket ned fra eliten og vi ikke lenger hadde nok spillere, penger eller ildsjeler til å opprettholde damelaget i toppdivisjonen. På 20 år var aldri laget blitt dårligere enn nummer fire i NM.

Etter en sportslig og økonomisk konsolideringsfase på 90-tallet har Sandvika BBK de senere årene begynt å strekke seg mot gamle høyder. Klubben har snart like mange lag med i seriespillet som i glansdagene, og en håndfull ildsjeler har sørget for at de mest talentfulle har fått gode trenere og nødvendig oppbacking over tid. Slikt gir resultater.

89/90-laget viste seg snart som en spesielt gyllen årgang med NM-gull både som 16- og 18-åringer og med suveren seier i Scania Cup i 2007 – en bedrift ingen norske klubber har vært i nærheten av, hverken før eller senere.

Noen av disse gutta spiller i dag for Bærum Basket, en spennende og nødvendig nysatsing for å etablere et attraktivt tilbud for nye talenter fra gamle rivaler i Bærums-basketen. Kanskje enda flere er tilbake i folden neste år?

Tenk hvilke spillere under 25 år som har sin bakgrunn i en av Bærums-klubbene. Hva med å plassere dem på samme lag? Ett av hvert kjønn?

En spennende tanke, ikke sant?