I 2009  kunne du lese hva TV2s Davy Wathne synes om basketball generelt og BLNO spesielt:

«– Som å se maling tørke, sier amerikanere flest om en tv-sendt langrennskonkurranse i tradisjonell forstand. Med ett minutts startintervaller og en helt annen enn vinneren først over mål. Men jobber en med sport, lærer en fort å ha respekt for folks inngrodde vaner og nedarvete forestillinger. Det er ikke slik at interesser og seervaner forvandles over natten og at alt som er hipt og kult og nytt og rytmisk spennende får fotfeste og overtar de øverste plassene på mest sett-listene.

–Skøyter, hopp, kombinert og langrenn – glem det!

Unggutten i den kanarigule bobledressen lød like overbevisende som en emissær fra Levende Ord der han sto midt på gulvet i Bergens Tidendes sportsredaksjon og forkynte at han hadde sett lyset og ville løfte oss inn i en ny æra. Med heftige ungdommer i luftige freestyle-svev, dunkende disco og fargeglade kostymer i og langs bakken.

Helt sånn gikk det som kjent ikke. Så kan en selvsagt diskutere om det var medienes sendrektighet og manglende omstillingsevne eller den nye bølgens anemiske kraftløshet som gjorde at det hele flatet ut og forsvant før det tok fyr.

Basketball skulle og burde ha alle forutsetninger for å bli en heidundrende tv-idrett. Den er jo det i landet som kanskje har den tøffeste tv-konkurransen og den mest nådeløse knivingen om seernes oppmerksomhet av alle. Det er helt sikkert mange grunner til at det ikke gikk som optimistene trodde og at det i stedet endte med et magaplask både sportslig, økonomisk og med tanke på seeroppslutning.

Hvilken rolle fyller underholdningsidretten i moderne menneskers liv? Og hva er avgjørende for valg av tv-idrett? Bildet er sammensatt, mekanismene intrikate. Det er definitivt ikke slik at ikke vaner kan endres. Men engasjement, tilhørighet og lokalpatriotisme er viktig for de fleste lagidrettenes posisjon og oppslutning både på tribune og i tv-stol. På landslagsnivå er internasjonale bravader en viktig forutsetning, men der finnes idretter med norske suksessutøvere uten at alle følger med og idretter som er spennende, attraktive og fengsler massene uten at Norge nødvendigvis hevder seg i verdenstoppen. Så prinsipielt burde det ikke være noe i veien for publikums- og seersuksess for basketball i Norge.

Men: For meg var BLNO-konseptet tilgjort, krampaktig og unorsk. Det brøt med helt grunnleggende prinsipper i mine nedarvete forestillinger om konkurransens idè, opp- og nedrykk og prinsippene for fair play. I tillegg er spillet fremmedartet, reglene uoversiktlige og det teknisk-taktiske avansert og utilgjengelig. Det betyr at det tar tid å komme inn i det. Den første interessen må derfor avløses av et brennende ønske om å lære og forstå mer – for så å gi den nyfrelste større utbytte og en rikere opplevelse i fase to. Men så langt kom en aldri. Fordi gjennomtrekken var for stor. Spillere kom og gikk. Den lokale tilhørigheten ble aldri ekte og rotfestet. BLNO ble en døgnflue – også fordi det sportslige nivået var så svakt at gapet opp til NBA ble distraherende stort. Drev de samme idretten?

I respekten for tradisjonene ligger også en erkjennelse av tv-mediets begrensninger som pådriver og interesseskaper. Jeg tror det er naivt å forestille seg at tv alene kan skape interesse for idretter der ikke er en grunnleggende nysgjerrighet for, der ikke er naturlig grobunn for, der ikke er lokal historie bak. Norge er ikke USA – selv om store grupper ungdommer er influert av amerikanske tv-serier og amerikansk pop-kultur og motestrømninger. Den genuine sportsinteressen – det levende engasjementet – er knyttet opp mot andre særidretter, og basketball har ikke sjarmen, drakraften eller den innebygde styrken til å endre vaner eller overta markedsposisjoner. Så får det være opp til andre å vurdere og diskutere om det er rekrutteringen til sportsjournalistyrket som har skylden og om konservatismen og vanetenkningen i bransjen var det som til sjuende og siste felter BLNO.

Moderne underholdningsidrett kan deles i to: 1)idrettene tv er villig til å betale for å få sende Og: 2) idrettene som er villige til selv å betale for å bli vist på fjernsyn – fordi de da kan tjene penger på arenareklame og hente inntekter fra andre kilder. Jeg er redd basketball faller et sted midt mellom disse stolene.»